Nakba – «den store katastrofen» og hvordan Norge bidrar

Forfatter: Jonas Berglund, Palestinakomitten Østfold, avd Halden.

Den 15. mai markerer det palestinske folk årsdagen for den brutale fordrivningen i 1948 av mer enn 700.000 palestinere (Nakba) fra de landområder de hadde bodd i mange hundre år og som FN besluttet skulle deles mellom israelere og palestinere.

Ifølge FN-resolusjon 194 skulle de palestinske flyktningene ha rett til retur, en resolusjon som Israel brøt, på samme måte som landet har brutt med en lang rekke resolusjoner siden. Den mest kjente er sikkerhetsrådets resolusjon 242 fra 1967, som oppfordrer Israel til å trekke seg tilbake til grensene fra før krigen i 1967.

Den tostatsløsningen som det lenge var bred oppslutning om, har Israel, helt siden Ben Gurions dager, konsekvent motarbeidet. Dette er godt dokumentert av historikere.[1] Hvis Israel, med urokkelig støtte fra USA, verdens sterkeste militærmakt, virkelig hadde ønsket en selvstendig palestinsk stat, hadde den naturligvis vært på plass for lengst.

Israel har i mange tiår brutt også Genève-konvensjonenes artikkel 4, som forbyr en okkupasjonsmakt å bosette egen befolkning på okkupert mark. Israel har også brutt konvensjonens forbud mot å forhindre eller vanskeliggjøre palestinernes rett til å drive næringsvirksomhet.

USA har nå med sin famøse «fredsplan» gitt Israel frihet til å annektere palestinsk territorium. Det betyr at FN er lamslått, via USAs vetorett, og dermed er palestinerne prisgitt Israel. Nå annonserer statsminister Netanyahu at Israel kommer til å annektere store deler av Vestbredden fra juni. Vi risikerer at overgrepet blir ignorert fordi den internasjonale oppmerksomheten er helt fokusert på coronakrisen.

I denne situasjonen er det palestinske folket helt avhengige av en sterk internasjonal protest mot Israels agenda. Hittill har også fredselskende nasjoner som Norge og Sverige kun mumlet om «bekymringer» over alle utallige israelske forbrytelser mot folkeretten.

Norge påberoper seg en høy moralsk standard, som nå når det raser en debatt om Norges Banks etiske holdninger til skatteparadiset Caymanøyene.

Da vil jeg minne om at SPU (statens pensjonsfond utland eller oljefondet) med sine plasseringer støtter israelske «bosettinger» på palestinsk jord, i realiteten en kolonisering. BDS Norge har i en rapport påvist at fire israelske banker som gir lån til byggevirksomhet i koloniseringen, støttes med pengeplasseringer fra oljefondet.[2]

Dette strider mot det etiske regelverket som oljefondet har. Det betyr at Norge i praksis aktivt har bidratt til den nåværende situasjonen der store deler av palestinsk land er kolonisert av Israelske innbyggere.

De er altså sterk grunn til å be utenriksminister Ine Eriksen Søreide og Norges Banks ledelse om en forklaring om hvorfor Norge bidrar så sterkt til Israels skammelige folkerettsbrudd.

Vi som prøver å støtte det palestinske folks rett til frihet og selvstendighet er dessverre vant til statsmaktenes fornektelse og hyklerske holdninger knyttet til Palestinernes situasjon. Vi kan bare enda en gang oppfordre de norske og andre lands ledere til å ta sitt fulle ansvar.

Når Vestbredden annekteres forventer vi at Norge krever internasjonale og tydelige sanksjoner mot Israel, slik de har innført mot Russland etter annekteringen av Krim i 2014.

Og til deg som leser dette vil jeg si: Krev at oljefondet slutter å investere i Israels folkerettsbrudd.

Gi din støtte til BDS som er en ikke-voldelig, fullt legitim verdensomfattende bevegelse for å tvinge Israel til en menneskelig politikk. Økonomiske sanksjoner er, per idag, det eneste Israel virkelig frykter.

[1] H H Waage 2013: Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten.

[2] BDS Norge 2019: Finansiering av krigsforbrytelser: Oljefondets investeringer i israelske banker.